— zen på norsk
Å våkne er et verb —
det er noe vi gjør.
Det er ikke noe som skjer bare én gang,
som gjør at vi blir “våkne” eller “oppvåknet”,
men en måte å øve på, en vei å praktisere.
Det er noe som må gjøres på nytt og på nytt, øyeblikk etter øyeblikk, med hele vårt vesen, gjennom hele lengden og bredden av livet.
Denne formen for øvelse og trening er det som kalles zen. Det er en tilnærming og en metode som har blitt overført fra person til person, i en lang kjede gjennom mange kulturer, i over to tusen år.
I hvert land og for hvert menneske må denne veien gjenoppdages på nytt, som en levende utforskning, verdsetting og takknemlighet for dette ene dyrebare livet. Å våkne er dette som har blitt dyrket og holdt i hevd gjennom årtusenene, tilpasset Norge og Europa i dag.
Å komme hit
Når vi våkner om morgenen, er det gjerne en opplevelse av å komme hit, til denne virkeligheten, slik den egentlig er. På samme måte som vi våkner hver dag, er det å våkne som å stige ut av en drømmetilstand. Det vanlige livet vi lever ligner ofte på en vond drøm i den forstand at mye av det fremstår som betydningsfullt og reelt uten at det egentlig har så mye substans, og i at vi ikke oppfatter store deler av det som egentlig foregår rundt oss og i oss.
Å våkne betyr derfor å komme til live og til stede i vårt eget sanseapparat og vårt eget sinn, og å se verden fra et annet eller "større" perspektiv. Dette betyr ikke at drømmer ikke er ekte eller verdifulle eller at det er feil eller unaturlig at vi har sovnet. Det betyr bare at det også er mulig å ikke ligge og vri oss i de klamme lakenene som er våre lag av frykt og fastgrodde vaner, med de lukkede øynene og avstengte sansene som er vår grådighet, vårt hat og våre vrangforestillinger.
Vegar Svanemyr
Vegar forlot venner og familie tidlig i 20-årene for å studere zen i USA. Han er autorisert som zenlærer etter 25 år med praksis og studier under to forskjellige lærere. For tiden bor han igjen i Oslo, hvor han blant annet jobber med å gjøre denne gamle og rike tradisjonen tilgjengelig for et norsk publikum.
En link til å lese mer om Vegar og zentradisjonen kommer snart!
Hvorfor praktisere zen?
Zen og det å våkne er på mange måter å gå mot strømmen. Det er å ikke bli revet med av våre egne automatiserte og mekaniske væremåter og av andres ideer og oppfatninger om hva og hvordan vi bør være. Det er som å vende oss rundt i vårt eget liv eller å ta et steg tilbake.
Det er ikke gitt at du bør legge ut på denne veien (eller på hvilken som helst annen åndelig retning eller tradisjon for den saks skyld). I bunn og grunn er det bare du som har ansvaret for ditt eget liv. Derfor er det viktig å forankre alt du gjør i din egen fornemmelse og forståelse av hva som er rett eller galt for deg, og ikke uten videre ta disse eller andre påstander om virkeligheten for god fisk.
Zen er en metode og praksis som springer ut fra et sett med grunnleggende observasjoner av virkeligheten. Noen av disse forutsetningene er kort beskrevet nedenfor. Disse bør du sjekke mot ditt eget liv og dine egne erfaringer for å se om de kjennes sanne for deg!
En link til å lese mer om hvordan å praktisere vil snart komme her!
Det du har er dette
Det du har å jobbe med er det du kan se, høre, lukte, smake, og kjenne, sammen med tankene dine som kommer og går. Du kan ikke begynne noe annet sted, og det finnes heller ikke et annet sted du kan komme deg til. Zenpraksis foregår alltid her og nå, på det eneste stedet som finnes.
Denne verdenen består av øyet og det som sees, øret og lydene, nesen og luktene, tungen og smakene, kroppen og følelsene og hjernen og tankene. Mange påstår at virkeligheten inneholder mer enn dette, som andre hypotetiske sfærer eller dimensjoner. Noen påstår også at den inneholder mindre, i den forstand at det vi opplever egentlig ikke er reelt eller ekte. Men siden slike påstander og teorier hverken kan bevises eller motbevises, tar zen ikke stilling til dem, men forholder seg først og fremst til vår egen direkte erfaring.
Når man blir interessert i en åndelig praksis, henger det ofte sammen med et ønske om å finne noe mer bak tingene enn slik de fremstår for oss i øyeblikket. Livet kan ofte oppleves ufullstendig og vanskelig, og vi ønsker gjerne en opplevelse, en tilstand eller en sannhet som kan gjøre hverdagen mindre påtrengende og mindre slitsom.
Zen sier at dette ikke skyldes at virkeligheten i seg selv er ufullstendig, men at vi har en tendens til å havne i en tåkete, forvridd eller innsnevret tilstand som får den til å fremstå som utilfredsstillende og mangelfull. Løsningen på dette problemet er derfor ikke å flykte til en annen virkelighet som er bedre enn denne, men å øve oss på en bedre måte å være i denne virkeligheten.
Zen er derfor ikke en reise til et annet sted, til en himmel, en høyere bevissthet eller til noe absolutt som ligger og venter bak tingene du har foran deg. Arbeidet skjer i det som allerede er til stede her, i dette synet, disse lydene, denne tanken. Derfor trenger du ikke noe ekstra utstyr, ingen spesiell innvielse og ingen tro på noe du ikke selv kan undersøke.
Stopp et øyeblikk, og legg merke til rommet du befinner deg i, lydene, luktene og kroppen din. Å virkelig se og erfare det som er rett foran deg er det samme som å våkne.
Alt er forgjengelig
Ta hva som helst: en tanke, været, en gjenstand eller et menneske. Alt som oppstår, må også opphøre. Dette er ikke en teori, men noe du selv kan observere. Det er noe som gjør vondt, fordi det innebærer at vi selv og alle vi er glade i en dag må dø. For å bøte på dette leter vi alle etter forutsigbarhet og trygghet. Men fordi det vi søker i også alltid er forgjengelig, vil denne letingen aldri kunne ta slutt.
De fleste av oss går gjennom den samme løypa: Vi skaffer oss mer penger, en bedre jobb, et finere sted å bo, en ny kjæreste, og hver gang blir livet bedre en stund. Så blir det som var nytt vanlig, og vi begynner å se oss om etter det neste. Vi tror alltid at løsningen venter rundt neste sving, når prosjektet er ferdig, når ferien begynner eller når barna flytter ut.
Dette er ikke galt i seg selv, fordi det er et fundamentalt kjennetegn ved det å være menneske. Derfor behøver vi heller ikke å rakke ned på oss selv eller andre som dumme eller grådige. Det er nok å legge merke til hva som faktisk skjer: at noe som alltid er i endring leter etter varig trygghet i noe annet som også alltid er i endring, og at letingen derfor stadig må begynne på nytt.
Det finnes en annen måte å leve på. Når du forstår og anerkjenner at både du selv og alt du holder av en dag vil bli borte, blir det mulig å slutte å ønske og kreve at ting skal være noe de ikke kan være. Derfra blir det også mulig å praktisere det som ikke dras med i denne evige dansen.
Da blir spørsmålet: Hva er det som ikke er forgjengelig? Her begynner vi å nærme oss sakens kjerne.
Det er ikke et sted som eksisterer utenfor livet, men heller noe mer som en måte å være.
Selvet
Hvem ga deg navnet ditt? Mest sannsynlig har du ikke valgt det selv. Og hva med språket ditt? Selv om du skulle være en av de virkelig få som evner å tenke en helt original tanke, må du likevel formulere den med ord du har lånt fra foreldre, lærere, venner, bøker, filmer og fra hundrevis og tusenvis av år med mennesker du aldri har møtt. Så hvem er du egentlig?
Kroppen din er bygget av mat, og før du spiste maten var den jord, regn og sollys. Pusten du trekker var en gang en del av en skog og har vært i lungene til tusenvis av andre mennesker og dyr før den nådde deg. Vannet i blodet ditt var nylig en del av en sky, en elv og et hav. Hvor går egentlig grensene mellom deg og resten av verden?
Se om du kan finne jeget ditt. Du kjenner at du har en eier eller sjef der inne et sted, men hvor befinner hen seg? Er det i hodet eller i brystet? Om du hadde mistet en finger eller en arm, hadde du vært mindre deg selv? Kan du velge å la være å ha vondt i kneet, å bli gammel eller å oppleve sorg? Hvis du virkelig er eieren av kroppen din, tankene dine eller følelsene dine, burde du da ikke ha kontroll over dem? Om det ikke er du som bestemmer, tilhører det da virkelig deg?
En elv som Glomma finnes. Du kan se den, svømme i den og kjøre en båt på den. Men hva er den egentlig? Vannet i den skiftes stadig ut. Elvebreddene flytter seg og endrer seg over tid. Og hvor går den nøyaktige grensen mellom elven og fjorden den renner ut i? Dette er hvordan hver og en av oss eksisterer. Du finnes på samme måte som en elv — som en levende strøm av minner, vaner og relasjoner.
Dette betyr ikke at du ikke er virkelig, bare at du ikke er uavhengig og adskilt fra resten av verden. Du er virkelig på samme måte som en bølge i et hav. En bølge eksisterer fordi den kan løfte en båt, slå mot land eller surfes på, men samtidig kan den aldri være atskilt fra havet. Å virkelig se at selvet ikke er evig og uforanderlig betyr ikke å miste deg selv, men å finne deg selv overalt. Bølger oppstår fra havet, og ingenting går tapt når de legger seg igjen, selv om de forsvinner.
Tomhet
Begrepet "tomhet" er både et av de mest sentrale og mest misforståtte begrepene fra de østlige åndelige tradisjonene. Om vi ser forbi den moderne norske betydningen av ordet, tror mange gjerne at det innebærer å viske ut selvet, eller gå opp i en form for høyere tilstand.
Men et rom kan være tomt for møbler uten at det blir borte for den som sitter der. Et glass kan være tomt for vann og likevel være til stede. Sinnet kan være tomt for tanker uten at man er bevisstløs. Tomhet er alltid tomhet for noe.
Desverre trekker nesten alle betydningene av det norske ordet “tomhet” i feil retning når vi skal snakke om zen. Det beskriver som regel følelser som at gjestene har gått og festen er over, at vi har mistet noen vi er glade i, eller at ingenting lenger betyr noe for oss. Så når man hører om tomhet i zen eller buddhismen generelt, er det lett å tro at det å bli borte er et mål i seg selv. Dette har eksistert som en av flere vanlige misforståelser i over to tusen år, men den gode nyheten er at det ikke har noe med zen å gjøre!
Det er minst fire måter å misforstå “tomhet” på, og det er verdt å diskutere dem kort: Det første er at tomhet er det samme som “ingenting” eller “intet”, som et mørkt hull man gir seg hen til, og at praksisen er en lengsel etter å slutte å eksistere. Dette var en vanlig innvending mot buddhismen da den kom til Europa på 1800-tallet.
Den andre misforståelsen er motsatt av den første og er vanligere blant dem som allerede praktiserer. Her blir tomheten til et aspekt av virkeligheten, en grunn som holder alt, et altomfattende sinn eller et selv som aldri dør, og den får navn som det absolutte, buddhanaturen eller Gud. Det er ikke helt feil å si at det finnes et evig sinn, men det er en måte å snakke på som først og fremst tjener til å berolige de som bekymrer seg for å bli borte. Problemet oppstår når man tar dette bokstavelig, for da bytter man bare ut det man vanligvis klamrer seg til med noe større, finere og mer abstrakt, og det er nettopp denne klamringen vi ønsker å venne oss av.
Den tredje misforståelsen er at tomhet er en lære man skal tro på, en påstand om virkeligheten som kan bevises og forsvares. Tomhet er som en medisin mot en sykdom, men hvis man blir for opptatt av den, kan den også forårsake skade. Det blir sagt at tomheten i seg selv er tom. Dette høres kanskje ut som en gåte, men det betyr hovedsakelig å ikke gjøre ordet til noe nytt å tro på.
Den fjerde misforståelsen er at tomhet er en tilstand man kan hvile i. Når vi setter oss ned og tankene stilner, så kan roen som kommer bli et mål i seg selv. De gamle zenlærerne advarte mot dette på det sterkeste, og kalte det blant annet å “flytte inn i en spøkelseshule i et mørkt fjell” eller å “passe på kald aske”. Selv den dypeste stillheten og stillstanden oppstår som en konsekvens av valgene vi tar, og alt som oppstår må også ta slutt. Slik er heller ikke dette et sted å bli værende.
Alle disse misforståelsene har til felles at de mangler et lite ord. Tomhet er alltid tomhet _for_ noe. Dette er enklere å forstå i praksis enn intellektuelt. En tom kopp kan fylles, og en tom hånd kan brukes fritt. Når alt som ikke behøves legges til side, er det som er her strålende til stede. Tomheten og det hverdagslige er to sider av samme sak. I hjertesutraen sies det at “form er tomhet og tomhet er form, tomheten er ikke annet enn formen, og formen er ikke annet enn tomheten”. Vi kan ikke gjemme oss i den ene siden for å slippe den andre; de er som to sider av samme mynt.
Å virkelig se og erkjenne det som ordet tomhet peker på er helt sentralt i zen. En direkte opplevelse av det er derfor det første egentlige steget i praksisen.
Lidelse, fred og frihet
Du kjenner til irritasjonen som dukker opp i møter med enkelte andre mennesker, eller til hvordan det alltid er noe mer du ønsker å kjøpe eller skaffe deg, eller til hvordan du gjentar de samme feilene selv om du burde vite bedre. Du har også erfart utpustet og roen som kommer når du legger fra deg en tung sekk eller når du blir ferdig med noe du har gruet deg til og utsatt lenge. Dette er to fundamentale sider ved den menneskelige tilstanden, og du trenger ikke å ha studert i mange år eller ha en spesiell tro for å vite hva som er hva.
Samsara og nirvana er to av de mest kjente begrepene i buddhismen. Zen ser ikke på samsara som en bokstavelig og metafysisk idé om en syklus av gjenfødsel, men som et samlebegrep for den repetitive, vanemessige og reaktive måten vi lever livet på. På samme måte er ikke nirvana en overskridelse av den fysiske virkeligheten eller en permanent tilstand av frelse, men en pågående, engasjert og aktiv deltagelse i verden og en frihet fra reaktivitet. Zen kan sies å handle om å forstå samsara og å praktisere nirvana.
Kjenn etter om noe drar i deg eller plager deg. Er det noe du vil ha, noe du vil bli kvitt, eller noe du skulle ønske var annerledes? Zen snakker ikke om moral, synd og renhet, men heller om årsak og virkning. Ufreden du kjenner i livet henger sammen med grådighet, sinne og uvitenhet. Når disse gir slipp, kaller vi det fred eller frihet.
Det som holder oss i uro og utilfredshet er som regel frykt. Frykten er ikke alltid lett å kjenne igjen, fordi den ofte er forkledd som travelhet, irritasjon eller et behov for å ha rett. Praksisen gir oss muligheten til å se den som den er. Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir kvitt den, men når du ser frykten din klart og tydelig, vil du ikke lenger være helt fanget av den.
Reflekter over øyeblikk da du har kjent ro eller fred senke seg. En masete person har forlatt rommet, du klarte å gi uttrykk for noe du har gruet deg til å si, eller du har endelig fått tid til å gjøre det du hadde lyst til. I disse øyeblikkene var ikke roen og freden noe som ble lagt til. Det var ikke noe nytt som kom inn i livet ditt. Noe stilnet, ga seg, eller ble møtt, og freden var det som ble igjen. Freden og friheten du lengter etter finnes ikke et annet sted, etter døden, i et annet liv eller i fortid eller framtid.
Freden er heller ikke passiv. En snekker som arbeider med presisjon, en atlet midt i et godt løp eller en person som er oppslukt av en bok er alle i full aktivitet, men uten friksjon. Fred handler derfor ikke om fravær av liv, men om ikke å streve — som forskjellen mellom en knyttet og en åpen hånd.
Denne siden er under utvikling!
Innholdet oppdateres stadig og flere tilbud er på vei.
Om du ønsker å få beskjed om oppdateringer og nyheter, kan du melde deg på her.