Praksis

Zen er ikke en tro og heller ikke en filosofi, men en praksis — noe du gjør med kropp, sjel og sinn, sammen med andre, over tid.

Kjernen i metoden er både gammel og enkel — å sitte stille og være med det som er her.

Lost Coin Zen er Doen Roshis metode for å trene hele vesenet vårt, ikke bare hodet, og ikke bare for en fred som er begrenset til meditasjonsputen.

Vi sitter, vi studerer koaner, vi beveger oss, vi lager ting, vi leser, og vi lever livene våre.

Alt er praksis når vi møter det med hele oss.

Lost Coin Zen

Mynten vi tror vi har mistet er det mest dyrebare vi eier, det vi aller mest savner. Vi leter overalt for å finne den igjen, men det viser seg at den allerede ligger i lommen vår.

Lost Coin Zen er en internasjonal gruppe med medlemmer i USA og Europa, ledet av Daniel Doen Silberberg Roshi, og representert i Norge av Vegar Svanemyr. På Tradisjonen kan du lese om lærerne og hvordan linjen har utviklet seg.

Metoden er forankret i zen-tradisjonen — koan-tradisjonen fra Rinzai, den stille sittingen fra Sōtō og White Plum-familien etter Maezumi Roshi — men henter også inn elementer fra andre visdomstradisjoner og moderne psykologi.

Porter inn i praksisen

Lost Coin-treningen går gjennom flere porter — måter å nærme seg det samme på. Ingen av dem er hele veien alene. Sammen former de en trening for hele vesenet vårt.

Å sitte

Sittende meditasjon — zazen på japansk — er hjørnesteinen av zen. Za betyr «å sitte», og zen kommer fra pāli-ordet jhāna, som kan oversettes som fordypelse. Å sitte er både det enkleste og det mest utfordrende i praksisen.

Til å begynne med handler det om konsentrasjon: å følge pusten, la tankene falle til ro, og å komme til stede i kroppen. Etter hvert kan vi se dypere inn i essensen av virkeligheten, og slektskapet vårt med alt som finnes.

«Den neste greia kommer ikke til å gjøre deg lykkelig. Denne greia gjør deg lykkelig. Det finnes ingen neste greie. Den neste greia er denne greia.» - Doen Roshi

Å sitte er å være med denne greia.

⟨ZAZEN⟩ (Egen innføring i sittepraksis — med sitteposisjoner, pust og hva du gjør med sinnet — kommer.)

Koanstudiet

Koanene er historier, dialoger, spørsmål og utsagn fra zenhistorien. Hvert koan speiler et prinsipp eller et aspekt av veien. Et koan er ikke en gåte du løser med hodet, men en måte å forflytte perspektivet ditt på.

Koanstudiet er en prosess mellom lærer og elev over tid, hvor hvert koan studeres i en bestemt rekkefølge og legges fram for læreren én etter én. Det er en effektiv metode for å bryte ned vante tenkemåter og å utvide og fordype oppfattelsesevnen og selvforståelsen vår.

Kroppspraksis

Kroppen er fartøyet vårt. I en åndelig søken er det fort gjort å bli sittende fast i hodet; kroppspraksis åpner for en dypere erfaring av virkeligheten. Kroppen er også der vi bygger vilje, retning og kraft.

Lost Coin praktiserer vi tai chi, qigong, gåmeditasjon (kinhin), og de daglige rytmene av å reise seg, bukke, gjøre te, feie gulvet — det er ikke tilbehør til zen, det er zen. Doen sier: «Praksisen skjer i kroppen. Kunst, kalligrafi, kampkunst, te — det er porter. Formen er ikke en hindring; formen er veien inn.»

Chi eller qi — livskraften — er ikke mystisk, men pust og oppmerksomhet med intensjon. Du kjenner den i en hage, i en samtale som virkelig lander, i det korte øyeblikket før noe nytt begynner. Kroppspraksis er å bli fortrolig med den.

Kreativ praksis

Gjennom hele historien har zen vært vevd sammen med kunst og kreative uttrykk. Vi bruker både tradisjonelle zenformer — kalligrafi, blomsteroppsett, te — og samtidige uttrykk. Tilnærmingen er ikke teoretisk, men en levende utforskning av forholdet mellom kunstner, verktøy, verk og publikum.

I Lost Coin dyrkes kunstnerisk praksis som en del av arven. John Daido Loori — Doens medlærer og en av grunnleggerne av Zen Mountain Monastery — skrev boken The Zen of Creativity, som fortsatt ligger tett på hvordan vi jobber: skjønnhet i det ufullkomne, oppmerksomhet mot det som allerede er der, mot til å lage noe uten å vite hvordan det skal se ut. Wabi-sabi.

Praksisen er ikke å bli en flinkere kunstner. Praksisen er å la det du lager være en samtale med det som er.

Studier

Tankene og intellektet er en umistelig del av det å være menneske. Når de får innta sin rette plass, blir de en port til innsikt — ikke en hindring.

Vi leser sammen. Sentrale tekster i Lost Coin: Diamantsutraen, Hjertesutraen, Dōgens Shōbōgenzō, Tao Te Ching, klassiske koansamlinger, Gurdjieffs Fjerde vei. Ikke for å bli lærd, men for å la stemmene i tradisjonen forme øret — og for å ha en samtale å komme tilbake til når livet krever det.

Bibliomanti — å åpne en gammel tekst tilfeldig og lese det som møter deg — er en av Doens metoder. Ikke som magi, men som en påminnelse om at tekstene lever, og at de kan snakke til akkurat den situasjonen du står i.

(Bokanbefalinger kommer på egen side.)

Væren

Zen handler ikke om å samle mer kunnskap, men om å modne vår væren — måten vi er til stede på, i alt vi gjør.

Dette er den sjette porten, og den som gjennomsyrer alle de andre: kvaliteten på nærværet, på oppmerksomheten, på måten du sitter i stolen, går ned trappa, hilser på naboen, holder ut noe vanskelig. Væren måles ikke i innsikter eller opplevelser. Væren måles i hvordan du er en fredag ettermiddag i november.

«Med en gang du tror du forstår, slutter du å lære,» sier Doen. Væren blir moden ved å bli mindre sikker, ikke ved å bli sikrere.